Antennekunnskap Antenneforsterkning

1. Antenneforsterkning
AntenneForsterkning refererer til forholdet mellom antennens strålingseffekttetthet i en bestemt retning og referanseantennens strålingseffekttetthet (vanligvis en ideell punktstrålingskilde) ved samme inngangseffekt. Parametrene som representerer antenneforsterkning er dBd og dBi.
Den fysiske betydningen av forsterkning kan forstås som følger: for å generere et signal av en viss størrelse på et bestemt punkt og en viss avstand, kreves det en inngangseffekt på 100 W hvis en ideell ikke-retningsbestemt punktkilde brukes som sendeantenne. Mens når en retningsbestemt antenne med en forsterkning på G = 13 dB (20 ganger) brukes som sendeantenne, er inngangseffekten bare 100/20 = 5 W. Med andre ord er forsterkningen til en antenne, med tanke på dens strålingseffekt i den maksimale strålingsretningen, multiplumet av den forsterkede inngangseffekten sammenlignet med den ikke-retningsbestemte ideelle punktkilden.

Antenneforsterkning brukes til å måle en antennes evne til å sende og motta signaler i en bestemt retning, og er en av de viktigste parameterne for valg av antenne. Forsterkning er nært knyttet til antennemønsteret. Jo smalere hovedloben i mønsteret er og jo mindre sideloben er, desto høyere er forsterkningen. Forholdet mellom hovedlobens bredde og antenneforsterkning er vist i figur 1-1.