Antennekunnskap Antenneforsterkning

1. Antenneforsterkning
Antennegain refererer til forholdet mellom strålingseffekttettheten til antennen i en bestemt spesifisert retning og strålingseffekttettheten til referanseantennen (vanligvis en ideell strålingspunktkilde) ved samme inngangseffekt. Parametrene som representerer antenneforsterkningen er dBd og dBi.
Den fysiske betydningen av forsterkning kan forstås som følger: for å generere et signal av en viss størrelse på et bestemt punkt på en viss avstand, hvis en ideell ikke-retningsbestemt punktkilde brukes som sendeantenne, kreves en inngangseffekt på 100W, mens når en retningsantenne med en forsterkning på G=13dB (20 ganger) brukes som inngangseffekt/antenne, er kun 20100 antenne. Med andre ord er forsterkningen til en antenne, når det gjelder dens strålingseffekt i den maksimale strålingsretningen, multiplumet av inngangseffekten som er forsterket sammenlignet med den ikke-retningsbestemte ideelle punktkilden.

Antenneforsterkning brukes til å måle en antennes evne til å sende og motta signaler i en bestemt retning og er en av de viktigste parameterne for å velge en antenne. Forsterkning er nært knyttet til antennemønsteret. Jo smalere hovedloben til mønsteret og jo mindre sideloben er, desto høyere er forsterkningen. Forholdet mellom hovedlobens bredde og antenneforsterkningen er vist i figur 1-1.